Rettighetsfesting til besvær

Fredag 14.mars 2011, ble det overlevert i underkant av 5000 underskrifter til helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Underskriftene var samlet inn av Mitt Liv-alliansen, til støtte for rettighetsfesting av Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Historien viser at kampen for rettighetsfesting for denne brukergruppen, har vært preget av forhåpninger og skuffelser.

I høringsnotatet til ny kommunal helse- og omsorgslov, utgått fra departementet i midten av oktober 2010, fremgår det at regjeringen nok en gang går imot rettighetsfesting av BPA. Dette til tross for at det gjentatte ganger er gitt positive signaler fra politisk ledelse, når det gjelder en lovfesting av rettigheter for denne gruppen.

Da Trondheim kommune skulle avgi sin høringsuttalelse til lovforslaget, ble det også klart at utfordringene på dette området ikke bare ligger hos statlige myndigheter. Ingen av flertallspartiene i Trondheim støttet rettighetsfesting av BPA, verken i helse- og velferdskomiteen eller i formannskapet.

I statsbudsjettet for 2006 foreslo regjeringen Bondevik 2 en lovfesting av retten til BPA. I forbindelse med valget fikk vi et regjeringsskifte, og på spørsmål om den nye helse- og omsorgsministeren ville følge opp dette, svarte Sylvia Brustad følgende den 17.oktober 2005: ”Jeg er tilfreds med hovedinnholdet i forslaget som er skissert i St.prp. nr. 1 (2005-2006) forslaget til statsbudsjett for 2006 fra den avgåtte regjeringen Bondevik, og tar sikte på å følge opp dette i et høringsnotat med det første. I høringsnotatet vil jeg vurdere detaljene i utformingen av bestemmelsene nærmere. Blant annet vil jeg vurdere hvor omfattende tjenestetilbudet skal være før det gis rett til å få tjenesten organisert helt eller delvis som brukerstyrt personlig assistanse.” Allerede ved slutten av året 2005, gis det tydelige signaler om at et lovforslag med sikte på rettighetsfesting vil komme. Fem og et halvt år senere, ser det derimot ut til at regjeringen ved helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, for øvrig av samme partitilhørighet som Brustad, velger å gå i motsatt retning.

I høringsnotatet til ny kommunal helse- og omsorgslov er BPA rett nok omtalt som en god ordning, og at det derfor er sannsynlig å tro at kommunene vil fortsette å velge BPA etter individuelle og helhetlige vurderinger, men departementets konklusjon er knusende: ”På bakgrunn av det som kom fram i høringen i 2007 og behovet for en bærekraftig langsiktig utvikling vil departementet ikke tilrå at det lovfestes en individuell rett til BPA.” Og det er dette som får NHF, NFU, ULOBA og rundt 4000 andre støttespillere til å reagere. Det er kanskje ikke spesielt påfallende at de fleste kommuner i høringsrunden i 2007 var negative til en rettighetsfesting av BPA, men bekymringsverdig er det når brukernes behov og langvarige innsats skyves til side. Når man dessuten bruker kostnader til både administrasjon og til selve tjenesten som et argument i mot rettighetsfesting, så har man samtidig gitt uttrykk for at prisen for BPA er høyere enn verdien av brukernes frihet til å styre sitt eget liv. Slikt bør man ikke gjøre. Det er vanskelig å forestille seg hvordan man kan måle verdien av at mennesker får større muligheter til å delta på flere samfunnsarenaer. I tillegg viste en rapport fra 2003, utført av ECON analyse etter oppdrag fra ULOBA, at BPA ikke nødvendigvis er en kostnadsdrivende ordning for kommunene. Da bør man også utvise varsomhet når man bruker økonomi som argument.

I høringsrunden fra 2007 fremgår det at flere organisasjoner ser på rettighetsfesting av BPA som en tydeliggjøring av BPA som et frigjørings- og antidiskrimineringsverktøy på alle livsområder. Dette er en god beskrivelse av hva BPA skal være. Et verktøy som lar mennesker med assistansebehov få delta i samfunnet på lik linje med de som ikke har det samme behovet for assistanse. Et hjelpemiddel som kan bidra til at hvert enkelt individ kan bruke sin selvstendige rett til selv å organisere sin egen hverdag. En form for hjelp til selvhjelp, som setter hver enkelt i stand til å ivareta sine egne behov på en best mulig måte. En skal heller ikke glemme det faktum at organiseringen av BPA, hvor brukeren selv er arbeidsleder, gir både arbeidstrening for brukeren og relasjoner mellom mennesker.

De ulike brukerorganisasjonene har kjempet en lang kamp allerede, og skal man tro høringsnotatet fra oktober 2010, så er kampen fortsatt ikke slutt. En av grunnene til at organisasjonene så langt ikke har vært villige til å gi seg på denne kampen, er nok fordi de ser hvilken rolle BPA-ordningen spiller for brukerne, når det gjelder å kunne delta aktivt i samfunnslivet.

Rett i underkant av 21 000 mennesker er tilhenger av Mitt Liv på Facebook. Et ikke ubetydelig antall. Disse menneskene jobber for samme mål; rettighetsfesting av BPA når ny kommunal helse- og omsorgslov skal behandles denne våren. En lovfestet rett til at mennesker med et assistansebehov skal få organisere sitt eget liv. Retten til å styre sin egen hverdag, og retten til å leve det samme fullverdige livet som mennesker uten assistansebehov. For regjeringa er dette blitt en rettighetsfesting til besvær. For mennesker med behov for assistanse er det blitt en kamp de ikke er villige til å tape. Min støtte går til de som fortsetter kampen for rettighetsfesting av BPA.